Shopping Cart
Your Cart is Empty
Quantity:
Subtotal
Taxes
Shipping
Total
There was an error with PayPalClick here to try again
CelebrateThank you for your business!You should be receiving an order confirmation from Paypal shortly.Exit Shopping Cart

Tom Karp

Professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania

Professor 2 ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet

Blogg

Blogg

Ledelse er utøvelse av en profesjonell praksis

Posted on

21. september 2017.

Det å utøve ledelse er ikke vitenskap, ikke en kunstart, men utøvelse av en erfaringbasert, profesjonell praksis. Praksisbegrepet har særlig vært i bruk i marxistisk filosofi. Marx' tanke i sin tid var at teori og praksis forutsetter hverandre og utformer hverandre gjensidig. Innen fagområder som filosofi, sosiologi, psykologi, antropologi og teknologi har det de siste tiårene vært en økende interesse for praksisbegrepet, og å studere praksis som sosialt fenomen. En grunn til det er et ønske om å bevege seg bort fra begrensende dualismer som teori/praksis, subjekt/objekt, struktur/aktør, menneske/maskin, hode/kropp for å bedre forstå hva som utgjør et sosialt system, dets bevegelser og utvikling. Summen av slike nye tanker gjør at forståelsen av hva som utgjør menneskelig aktivitet utvikles. Det gjelder temaer som subjektivitet, kropp, rasjonalitet, meningsskaping, språk og makt, og hvordan vi konstruerer sosiale fenomen som hvordan vi organiseres oss så vi kan jobbe sammen i organisasjoner. Praksis er således en bredde av aktiviteter som kan legemliggjøres og er påvirket av størrelser som identitet ferdigheter, taus kunnskap, artefakter og gjenstander. Hva mener vi med ledelse i denne sammenheng? De fleste definisjoner av ledelse speiler antagelser om at størrelsen inkluderer bevisst påvirkning fra enkeltpersoner av andre mennesker med den hensikt å rettlede, strukturere og legge til rette for aktiviteter og relasjoner i en gruppe eller en organisasjon. Mange legger også til at formålet med påvirkningen er å oppnå noe – det være seg mål, resultater eller andre ambisjoner som skal realiseres i grupper eller organisasjoner. Så, hva trenger grupper av påvirkning fra andre for å jobbe sånn noenlunde samlet mot felles målsettinger? Går vi til kjernen er det prosesser for meningsdannelse, strukturering, koordinering og beslutningstaking, og at gruppen til en viss grad tar vare på dens medlemmer. Dette er mønstre av aktiviteter i en organisasjon eller gruppe som over tid samlet kan danne en praksis – kulturelt betingede sekvenser av aktiviteter som gjentar seg når mennesker samhandler og skaper ny mening innenfor relasjonene de har i en gruppe. Det blir en form for en ikke-uttalt oppskrift for hvordan gruppa skal fungere og løse oppgaver sammen. Aktivitetene til gruppa har til en hensikt å skape en form for sosial orden og påvirkes av kontekstuelle forhold som organisasjonskultur, arbeidsmiljø, verdier, normer og artefakter, så vel som enkeltpersoners handlinger. Samhandlingen som foregår i gruppa påvirkes også bevisst og ubevisst av enkeltindividers handlinger. I dagligtale forstås ofte praksis som en persons benyttelse av sine evner i det praktiske liv, spesielt om praktisk ervervsvirksomhet som utøves f.eks. av advokat, tannlege, lege, psykolog, eller i vårt tilfelle, en leder. Går vi til antikken mente Aristoteles at utøvelsen av ervervsvirksomhet var et resultat av ferdigheter og praksiskunnskap, det han kalte techne, og praktisk visdom, det han kalte fronesis. Tar vi Aristoteles’ tanker inn i en moderne kontekst kan vi si at praksiser er situasjonsspesifikke aktiviteter fra enkeltpersoner for å påvirke andre når mennesker samhandler. Dette kan være å påvirke meningsdannelse, strukturere, koordinere og beslutte i gruppa, samt ta vare på andre. Denne påvirkningen er et resultat av ferdigheter og kunnskap individer har. Dette kan være menneskekunnskap, sosial intelligens, kommunikasjons-ferdigheter, retoriske evner og kognitive evner. Aktivitetene er også avhengig av at individer har praktisk visdom som å forstå når de skal bruke makt, evne å se det store bildet, forstå essensen av en situasjon eller et problem, når de skal skape tilhørighet, når de skal passe på ”flokken” og når de skal presse på for at det leveres. Identitet, vaner og materielle gjenstander kan også ha noe å si. Graden og effekten av påvirkning fra enkeltindivider medieres av relasjonelle størrelser som makt og kommunikasjon, samt individenes evne til å nyttiggjøre seg av sine ferdigheter, sin praksiskunnskap og praktiske, situasjonsspesifikke visdom. Ledelse blir derfor til i samhandling, det er en kollektiv prosess, men en kollektiv prosess hvor noen leder og andre lar seg lede, fordi enkeltpersoner, enten gjennom formell posisjon eller annet, evner å bruke makt, kommunikasjon, samt ferdigheter, kunnskaper og visdom de besitter, for å påvirke samhandlingen som til enhver tid foregår.

Categories: None


Comments are disabled.